~varme hjerter i frosten~

​VARME HJERTER I FROSTEN
​Langt, langt borte, bortenfor Nordpolen, lå en liten landsby dekket av snø. Og der, i et lite rødt hus, ble en liten jente født – og det var nettopp da eventyret hennes begynte.
​Som tiden gikk…
​Hun hadde ennå ikke fylt fem år da hun begynte å merke at merkelige ting skjedde hvert år på bursdagen hennes. Hver gang hun så ut av vinduet, lå det noe der og ventet på henne. Det så ut som om noen kom med små gaver. Forrige vinter, husket hun, var det en krystallstein, og nå lå det en liten kongle på en bit av en grønn gren.
«Dette kan ikke bare ha dukket opp fra intet,» tenkte hun. «Hvem kan det være?»
​Hun løp ut døren og så seg omkring. Da la hun merke til noen små spor som førte fra vinduet hennes og mot skogen like ved. Hun tok på seg trugene og fulgte de gåtefulle sporene. Denne skogen var ikke fremmed for henne. Hver sommer pleide hun og faren å samle ved og plante nye trær der.
​…
​Men plutselig blåste det opp til sterk vind. Den var så kraftig at den dekket både hennes og det gåtefulle dyrets spor, og hun visste ikke hvilken vei hun skulle gå. Hun kunne knapt se en hånd for seg. Mens hun kjempet seg gjennom vinden og snøen, kom hun til en stor furu. Hun bestemte seg for å søke ly under grenene. Da la hun plutselig merke til et lite hull under trerøttene og noen få, små spor. «Et hi?» tenkte hun.
​Da hun kikket inn, stirret et par gule øyne rett på henne. Hun ble skremt og rygget unna. Og med ett… kom et lite, rød-hvitt og pelskledd vesen ut – en rev. I det øyeblikket reven fikk øye på henne, viftet den med den buskete halen. Som om den ble veldig glad for å se henne. Den løp raskt inn i hiet igjen og kom ut med favorittskjerfet hennes.
​Med det samme hun så det, husket hun. Da hun var veldig liten, tok faren henne med i skogen for første gang. Det var begynnelsen av vinteren, og det var bitende kaldt. Mens hun satt på kjelken, la hun merke til en liten, brun og lodden ball under en busk like ved. Den skalv av kulde.
«En kanin?» tenkte hun. Hun tok av seg skjerfet, strakte ut hånden og la det over den. To små øyne stirret på henne under skjerfet og betraktet henne lenge.
​Fordi det plutselig kom et voldsomt vær med snø og vind, løp faren straks bort til henne, og de skyndte seg hjemover. Mens de beveget seg raskt bort, rakk hun å vinke og ropte: «Ha det!» Faren så på henne: «Hm? Så du noen?» «En kanin,» svarte hun.
​Reven viftet med halen, forsvant igjen et øyeblikk og kom tilbake med konglen på grenen. Da utbrøt jenta: «Var det deg?! Var det du som bar gaver til meg? Fordi jeg ga deg skjerfet mitt den gangen?» Reven hoppet gledesstrålende i samtykke.
​Plutselig slo vinden enda hardere til, og jenta visste at hun var i store vanskeligheter og måtte komme seg hjem så fort som mulig. Hun bestemte seg for å gå tilbake den veien hun kom fra. Den lille reven forsto det med en gang, tok tak i ermet hennes og ledet henne gjennom vánicen – snøstormen – og helt hjem.
​Hjemme lette de redde foreldrene allerede etter henne. De løp rundt huset og ropte. De var så redde. Plutselig fikk faren øye på noe på en liten bakketopp. Det var den lille jenta hans. Han løp mot henne med en gang og ropte navnet hennes. Endelig var de sammen.
​Han klemte henne hardt, sjekket raskt at hun ikke var skadet, og så at ermet hennes var revnet. Han så bak henne, og der sto den lille fjellreven. Han forsto med en gang… han smilte og nikket. Reven gjorde et lite hopp og løp raskt av sted. Han forsto at reven hadde reddet datterens liv. Men han visste ikke hvorfor.
​Mens de satt ved den varme peisen med varm sjokolade mellom hendene, begynte hun ivrig å fortelle dem om sitt lille eventyr.

Daleko, předaleko, až za severním pólem, ležela malá vesnička pokrytá sněhem. A tam, v malém červeném domečku, se narodila holčička – a právě tehdy začal její příběh.

​Tak šel čas…

​Nebylo jí ani pět let a už si začala všímat, že se každý rok v den jejích narozenin dějí zvláštní věci. Pokaždé, když se podívala z okna, něco tam na ni čekalo. Vypadalo to, jako by jí někdo nosil malé dárky. Minulou zimu, vzpomínala, to byl křišťálový kamínek a teď tam ležela malá šiška na kousku zelené větvičky.

„To se tu přece nemohlo objevit jen tak zničehonic,“ pomyslela si. „Kdo by to mohl být?“

​Vyběhla ze dveří a rozhlédla se. A tehdy si všimla malých stop, které vedly od jejího okna až k blízkému lesu. Nasadila si sněžnice a vydala se po záhadných stopách. Tento les jí nebyl neznámý. Každé léto tam spolu s tatínkem sbírali dřevo a sázeli nové stromky.

​…

​Najednou se ale zvedl silný vítr. Byl tak silný, že zakryl její stopy i stopy záhadného zvířete a ona nevěděla, kudy se vydat. Sotva viděla na krok. Jak se tak probíjela větrem a sněhem, došla k velké borovici. Rozhodla se schovat pod jejími větvemi. Najednou si ale všimla malé nory pod kořeny stromu a pár drobných stop. „Doupě?“ pomyslela si.

​Když nahlédla dovnitř, pár žlutých očí se na ni upřeně dívalo. Polekala se a ucouvla. A vtom… vyběhlo malé, červeno-bílé chlupaté stvoření – liška. V ten okamžik, kdy liška holčičku spatřila, zavrtěla svým chlupatým ocasem. Jako by měla velkou radost, že ji vidí. Rychle vběhla zpátky do doupěte a vrátila se s její oblíbenou šálou.

​V tu ránu, co ji uviděla, si vzpomněla. Když byla malinká, tatínek ji vzal poprvé do lesa. Byl začátek zimy a mrzlo, až praštělo. Zatímco seděla na saních, všimla si pod keřem kousíček od sebe malé hnědé chlupaté kuličky. Třásla se zimou.

„Králíček?“ pomyslela si. Sundala si svou šálu, vztáhla ruku a přikryla ho. Dvě malá očka na ni zpod šály vykoukla a dlouze si ji prohlížela.

​Protože zničehonic přišel vichr a sníh, tatínek k ní hned přiběhl a vydali se rychle směrem domů. Jak se vzdalovali, stačila ještě zamávat a zavolala: „Pa paa!“ Tatínek se na ni podíval: „Hm? Někoho jsi viděla?“ „Králíčka,“ odpověděla.

​Liška zavrtěla ocáskem, znovu někam zmizela a za minutku se vrátila s onou šiškou na větvičce. Tehdy holčička vykřikla: „To jsi byla ty?! To ty mi nosíš dárky? Protože jsem ti tenkrát dala svou šálu?“ Liška radostně poskočila na souhlas.

​Náhle vítr udeřil ještě silněji a dívka věděla, že je ve velkých potížích a musí se co nejdříve dostat domů. Rozhodla se vrátit cestou, kterou přišla. Malá liška to okamžitě pochopila, chytila ji za rukáv a dovedla ji vánicí až rovnou domů.

​Doma už ji vyděšení rodiče hledali. Pobíhali kolem domu a volali. Moc se báli. Tatínek si najednou na kopečku něčeho všiml. Byla to jeho holčička. Okamžitě se k ní rozběhl a volal její jméno. Konečně byli u sebe.

​Pevně ji objal, v rychlosti zkontroloval, jestli není zraněná, a všiml si, že má roztržený rukáv. Podíval se za ni a tam stála malá liška. Hned pochopil… usmál se, přikývl. Liška nadskočila a rychle odběhla. Pochopil, že liška zachránila jeho dceři život. Ale nevěděl proč.

​Zatímco pak seděli u hřejivého krbu s horkou čokoládou v dlaních, začala jim s nadšením vyprávět o svém malém dobrodružství.

Far, far away, beyond the North Pole, lay a tiny village blanketed in snow. And there, in a little red house, a baby girl was born—and that was exactly when her story began.

​As time passed…

​She wasn’t even five years old when she began to notice that strange things happened every year on her birthday. Every time she looked out of the window, something was waiting for her. It seemed as though someone was bringing her little gifts. Last winter, she remembered, it had been a crystal stone, and now a small pine cone lay there on a sprig of green.

“This couldn’t have appeared out of thin air,” she thought. “Who could it be?”

​She hurried out of the door and looked around. It was then she noticed tiny tracks leading from her window towards the nearby forest. She put on her snowshoes and set off following the mysterious footprints. These woods were not unknown to her; every summer, she and her father would gather wood and plant new saplings there.

​…

​Suddenly, however, a fierce wind picked up. It was so strong that it covered her tracks and those of the mysterious animal, and she no longer knew which way to turn. She could hardly see a step ahead. As she struggled through the wind and snow, she reached a great pine tree. She decided to take shelter beneath its branches. Suddenly, she noticed a small burrow beneath the tree’s roots and a few tiny pawprints. “A den?” she wondered.

​When she peered inside, a pair of amber eyes stared back at her intently. Startled, she recoiled. And then… out ran a small, red-and-white furry creature—a fox. The moment the fox saw the girl, it wagged its bushy tail. It seemed overjoyed to see her. It darted back into the den and returned with her favourite scarf.

​In an instant, she remembered. When she was very little, her father had taken her into the forest for the first time. It was the beginning of winter, and it was bitterly cold. While she sat on the sledge, she noticed a little brown ball of fur under a bush just a short distance away. It was shivering with cold.

“A bunny?” she thought. She took off her scarf, reached out, and tucked it around the creature. Two tiny eyes peeked out from under the scarf and gazed at her for a long time.

​Because a gale and snow had arrived out of nowhere, her father ran to her at once, and they hurried towards home. As they moved quickly away, she managed to wave and called out, “Bye-bye!” Her father looked at her. “Hm? Did you see someone?” “A bunny,” she replied.

​The fox wagged its tail, disappeared again for a moment, and returned with that very pine cone on the sprig. Then the girl cried out: “It was you?! You’re the one who brings me gifts? Because I gave you my scarf all those years ago?” The fox gave a joyful hop in agreement.

​Suddenly, the wind struck even harder, and the girl knew she was in great trouble and had to get home as quickly as possible. She decided to head back the way she came. The little fox understood immediately; it caught her by the sleeve and led her through the blizzard, straight back home.

​At home, her frantic parents were already searching for her. They were running around the house, calling out, filled with fear. Suddenly, her father noticed something on the hill. It was his little girl. He ran to her at once, calling her name. At last, they were together.

​He hugged her tightly, quickly checked for injuries, and noticed her sleeve was torn. He looked behind her, and there stood the little fox. He understood at once… he smiled and nodded. The fox gave a little skip and scurried away. He realised the fox had saved his daughter’s life. But he didn’t know why.

​As they later sat by the glowing fireplace with mugs of hot chocolate in their hands, she began to tell them of her little adventure with great excitement.